End du Monde EDP - Etat Libre d'Orange

Slutten av verden har parfyme: duften av det siste sukk

Olfaktorisk familie: Ambian krydret med gourmand aksenter og et atypisk blomsterhjerte

Utgangsanvisninger: Popcorn, svart pepper, ristet sesam

Hjerte notater: Freesia, Comino frø, absolutt iris

Bakgrunnsnotater: Gunpowder akkord, Ambreta frø, sandeltre

Vel, vi vet hva du tenker. Vi gikk allerede med det. Chaos, kollektiv hysteri, profeter med plakater i hjørnene, katastrofale filmer på lørdag ettermiddag. Vi lever det. Vi lukter det i luften når klokken markerte midnatt i 2000. Og nå, foran duften som bærer ekkoet av apokalypsen i sin sjel, blir den bare overgitt og innpakket. Fordi ja, selv om verdens ende har lukt ... og det er uventet vanedannende.

Førsteinntrykket er et kupp med nostalgi og motsetning: varmt, søtt og buttercorn popcorn, innpakket av den mest levende og glitrende sorte pepper. Som en banacret snack i et kino rom hvor universets sammenbrudd er projisert. Det solbrune sesamet, med sin fettkarakter, umami og nesten forfedre, legger til en velsmakende tetthet som føles på huden som tidenes krøre kollapset.

I hjertet blir forvirringen fascinasjon. Freesia bringer en uventet friskhet, nesten som en post-ekstra bris midt i kaoset. Men det er et mirage: Comino frø dukker opp med sin jordiske, nesten kroppsside, som om parfymen ønsker å minne deg om at menneskeheten alltid var et lite dyr. Og det absolutte iris, tørr, støvete og majestetiske, forteller oss fra et annet fly, som ekkoet av noe som er tapt for alltid.

Slutten skuffer ikke. Eller heller, det rister. Gruphodet, med sitt mineral, metalliske og røykfylte akkord, brister som et oppfylt løfte. Et notat som ikke roper, men hvisker brøl av kollaps. Ambettes frø, med sin musky varme og litt frukt, pute høsten, noe som gir den en nesten intim luft, som et tævt farvel i øret. Og til slutt, Sandalwood -whell, tette, omgir dekker det som et teppe mens lysets lys går ut.

Denne duften er ikke for alle. Det er ikke pent. Det er ikke behagelig. Det er provoserende, eksistensielt, dypt kinematografisk. Det er lukten du forestiller deg å flyte på restene av en sivilisasjon som så det kommer, men det gjorde ingenting. Eller kanskje ja: Han skapte et aromatisk mesterverk for å huske ham.

Ideell for sjeler som nyter det uvanlige, av ekstreme kontraster, av historier som ikke slutter å være uforglemmelig. Dette er ikke et kontor duft. Det er et konseptstykke. Et manifest i flytende form. En parfyme som lukter som kunst, ulydighet, flaskefilosofi.

Det er ingen omvendt. Når du lukter det, endres noe. Og nei, du overdriver ikke. Du er ikke alene. Mange har følt: den merkelige blandingen av glede og svimmelhet, av dødelig attraksjon. Verdens ende, til slutt, er fornuftig hvis det lukter det.

Og blant alt du kan ha på deg når universet bestemmer seg for å kollapse ... bør det ikke være?